Etter 12 år som optiker med egen butikk i Kvinesdal, sa det stopp for Ingrid. Hun ble kvalm bare ved tanken på å gå inn på synsprøverommet. Men 20 år senere vender hun tilbake til optikerbransjen.
Noen optikere forsvinner fra yrket etter kort tid. De finner ut at jobben var feil av ulike årsaker, og de skifter beite. Sånn var det egentlig ikke for Ingrid Hegland Lund (56) fra Feda i Kvinesdal kommune på Sørlandet. Optikeryrket skulle passe henne perfekt: Hun var interessert i teknikk og helse, glad i både mennesker og å drive butikk.
Men uten å være klar over det selv, ble hun utbrent.
Vi lar Ingrid selv fortelle der vi tar en prat over en kaffekopp i Flekkefjord. Vi skrur tiden tilbake til 1988. Ingrid hadde forsøkt seg et år på ingeniørstudie i Bergen innen elektro, som eneste jente, men fant seg ikke helt til rette sosialt sett. Etter seks uker med regn i Bergen, ble det folkehøgskole – før hun havnet på optometristudiet på Kongsberg året etter.
– Jeg hadde lyst til å jobbe med et teknisk fag, men også med mennesker. Og etter å ha snakket med en optiker, havnet jeg altså der. Og stortrivdes.
Etter fullført utdanning i det hun beskriver som en super klasse, bar det til Stavanger med kontrakt på første jobb som optiker i bagasjen.
Allerede etter ett år valgte Ingrid å starte egen butikk i hjembygda Kvinesdal, sammen med en venninne, helt fra scratch. Her var det nemlig ingen optikere fra før, til tross for at kommunen har rundt 6000 innbyggere og flere nabokommuner som heller ikke har optiker.
En pangstart. Senere kom smellen.
Næringskonsulenten i kommunen hjalp til med etablering, og alt var bare velvilje. Det gikk greit å etablere seg. Kartotek og synsprøverom ble raskt fylt av pasienter, og butikken med kunder. Ingrid hadde det som plommen i egget, for butikkdriften elsket hun også.
– Det var kjempegøy å starte butikk. Kvindølene var veldig glade for å få oss og butikken.
Etter en stund ble presset på jobben stort. Ingrid ble syk, men jobbet selv om hun var dårlig. Det ble så ille at hun til slutt ikke orket å ta en synsprøve.
Ingrid ble utbrent, hun hadde gått over noen grenser, men skjønte det ikke selv. Svimmelhet og kvalme, mangel på hvile, symptomer som ikke fikk en diagnose og som hun ikke skjønte selv heller.
– Når man møter veggen må man ny-orientere seg. Finne ut hva man egentlig har lyst til. Jeg merket alltid at det var interessant å bli kjent med folkene på synsprøverommet, kanskje derfor havnet jeg videre innen helsevesenet jobbmessig.
Etter et lengre sykefravær utdannet Ingrid seg til sosionom.
– Når du er optiker, er du optiker, det er ikke så mye annet du kan jobbe med. Som sosionom har du flere valgmuligheter.
Etter mer enn 15 år med ulike jobber innen psykisk helsevesen, søkte Ingrid seg tilbake til optikerbransjen da Synsam skulle åpne ny butikk i Flekkefjord på tampen av fjoråret.
– Jeg savnet egentlig både optikerfaget og det å drive butikk. Å lede og å drive så jeg på som en mulighet, MEN ikke å sitte på synsprøverommet igjen.
Brillene var ikke glemt likevel.
Etter ti måneder som butikkleder kan det konstateres at læringskurven har vært både lang og bratt. Hun har med seg et spennende team. Tre av dem har drevet optikerbutikk og to kommer fra andre deler av helsevesenet. Det er en mikset gruppe også aldersmessig som skal samkjøres. Nå er den jobben gjort.
– Det er veldig gøy å være tilbake i bransjen igjen, og å snakke optikk igjen, selv om jeg har prøvd å glemme briller i 20 år, sier Ingrid og ler.
Hun har sin autorisasjon som optiker og kunne i teorien flyttet inn på synsprøverommet når som helst, men det ønsker hun foreløpig ikke.
– Ja, jeg er fremdeles optiker. Og jeg har lyst å lære igjen. Kanskje det burde finnes opplæring for gamle optikere?, sier hun med et smil, men også seriøsitet.
Ingrid synes utviklingen innen glass og kontaktlinser er spennende, og ikke minst vurdering av netthinnebilder. Kanskje det vil komme nye måter å jobbe som optiker, utenfor synsprøverommet i fremtiden?
(Artikkelen er publisert i siste utgave av Fagtidsskriftet Optikeren)