Kreftsyke barn som får cellegiftbehandling opplever ofte betydelige bivirkninger og komplikasjoner relatert til behandlingen. En av disse komplikasjonene kan være plutselig synstap.
En artikkel i siste nummer av Tidsskrift for Den norske legeforening tar for seg ulike komplikasjoner som kan oppstå hos barn som behandles for kreft med cellegift. Noen av bivirkningene er sjeldne, mens andre er mer hyppige. Krampeanfall forekommer blant barn – oftest feberkramper, og de er vanligst blant førskolebarn.
Legene ved barneklinikken ved Haukeland universitessykehus beskriver i artikkelen en pasienthistorie der en 11 år gammel jente med nylig diagnostisert T-lymfoblastisk lymfom først fikk krampeanfall etter cellegiftbehandling, og deretter synstap. Jenta klaget over synet etter siste cellegiftbehandling og beskrev at det var vanskelig å fokusere, men at dette bare varte i noen få timer.
Tre dager etter hendelsen ble jenta undersøkt av øyelege, som ikke kunne finne noen okulær årsak til synspåvirkning. Allmentilstanden var bedre, og man fortsatte med cytostatikakuren. Jenta opplevde senere synsproblemer, men synet kom tilbake igjen. Hun ble utskrevet til lokalsykehuset fem uker etter det første krampeanfallet, tilnærmet smertefri og i god form. Den videre kreftbehandlingen foregikk uten større komplikasjoner.
Legene skriver at årsakene til akutt synstap under cellegiftbehandling kan deles inn etter anatomisk opphav; forstyrrelser i øyet utenom netthinnen, i selve netthinnen eller i den nevrovisuelle banen bakover. Hos denne pasienten var det liten mistanke om okulær årsak. Når synstapet er bilateralt og varierende er det naturlig å utrede med tanke på cerebral årsak.
I dette tilfellet viste det seg imidlertid at jenta hadde Posterior reversibel encefalopati-syndrom (PRES), en klinisk-radiologisk entitet forårsaket av forandringer i bakre del av hjernen. Tilstanden kan avdekkes ved hjelp av MR-undersøkelse. Syndromet kan blant annet ses hos pasienter med kreft, autoimmune sykdommer og nyresykdommer. Det klassiske bildet er symmetrisk ødem i hvit substans baktil i hjernehemisfærene. Det er ingen fastsatte diagnostiske kriterier, men nevroradiologisk bildediagnostikk er viktig, og altså helst MR-undersøkelse.